I  dag kan vi lese over to sider i Finansavisen at både pårørende og beboere ved private sykehjem – såkalt “bestemor på anbud” – er mer tilfreds på alle punkter enn både pårørende og beboere på kommunalt drevne sykehjem. I tillegg drives de private billigere. Og selv om mange sikkert har problemer med å akseptere det moralsk, så tjener sikkert eierne penger også (slik at de kan betale skatt til samfunnet).

Det er jo helt fantastisk. Alle er fornøyde, og prisen er lavere. Det er dette som er å skape verdier. Eneste skår i gleden er at noen har tjent penger underveis her, og for mange er det ikke moralsk riktig å tjene penger på menneskers omsorgsbehov. Da får det heller være at kvaliteten forblir dårligere.

Er det mer aktverdig å tjene penger på å selge folk enda en boblejakke (når vi har to fra før), eller få oss til å spise enda mer pizza? Nei, det å produsere gode omsorgstjenester – som både brukere og pårørende er fornøyd med – og samtidig spare penger for fellesskapet må i mine øyne være noe av det mest moralsk riktige å bruke tid og krefter på.

Jeg tror konkurranse og private alternativ innenfor både offentlig- og andre monopoliserte sektorer (som f.eks langrennslag) er positivt. Selvsagt er det ikke slik at en privat ansatt i seg selv er flinkere enn en offentlig ansatt, men det å måtte konkurere om å vinne anbud, og å bli evaluert mot andre konkurrenter setter i gang kreative prosesser som kommer alle til gode.

Det er også slik at det er det offentlige selv som gjennom å fastsette rammevilkår og vurderingskriterier for konkurransen bestemmer hvordan kreativiteten skal komme til uttrykk. Ber man om “laveste pris” vil tilbyderne lete etter måter å spare på, mens mer kvalitative krav vil gi kvalitative forbedringer.

Det er vel ingen som fortsatt mener at Televerket hadde et bedre tilbud til oss den gangen vi var forskånet for at private aktører skulle tjene penger på vårt kommunikasjonsbehov?

 

Publisert den november 20, 2009 klokken 12:33 i kategorien(e) Helse og miljø.